Møllegaten  Atelier                                                                                                                                                                                                                

 

Startside

Utstillinger   

Webgalleriet

Kunstnerportretter

Medlemsnytt

(Årsmøte mm.)

 Kontakt oss  

 

 

 

 

 

 

 

En beskrivelse av våre favorittkunstnere og kjente Stavangerkunstnere. Helt til slutt en kort

oversikt over forskjellige retninger innen impresjonismen.

 

 

Miniportrett av Lars Hertervig, ført i pennen av Odd Ånensen etter biografi av Holger Kofoed.

 

Lars Hertervig                   

                                                                                              

Født på Borgøy i Tysvær, Rogaland, 16. februar 1830, død i Stavanger

6. januar 1902.

Faren, Lars Larsen Hertervig (1799-1885), drev småbruk på Borgøy i Tysvær og var daglønner i Stavanger. Han giftet seg med Jorund Larsdatter Tøge (1802-1858). Lars var den tredje i rekken av de ni barna deres som vokste opp. I likhet med flere i familien var foreldrene tilhengere av kvekernes lære.

Lars Hertervig utdannet seg som bildekunstner i Kristiania og Dusseldorf i årene 1850-1854. Hans landskapsmalerier vakte raskt oppmerksomhet, og han regnes som en av våre aller største romantikere. Han var plaget av tungsinn og forfølgelsesforestillinger, og reiste hjem fra Dusseldorf i 1854. Under opphold på Gaustad asyl fikk han diagnosene "melancholia" og "dementia". Han ble utskrevet som uhelbredet etter halvannet år (1856-1858). Etter det levde han stort sett isolert fra det profesjonelle kunstnermiljøet, og fant frem til en helt personlig stil som maler. Lyset var det sentrale temaet i hans særegne kunst. Som kunstner fortsatte han å utvikle seg helt frem til siste leveår.

1830-1858

De første barneårene tilbrakte Hertervig på foreldrenes småbruk innerst i Hattavågen på Borgøya. Tilknytningen til kvekermiljøet førte til at familien flyttet til Stavanger rundt 1837. Gutten skal tidlig ha vist interesse for tegning, og det var kanskje ikke tilfeldig at han etter hvert kom i malerlære hos kvekerlederen Endre Dahl. Han tok svenneprøven før 1849, og da var firmaet solgt til brødrene Salve og Per Aanensen. Han malte i fristundene, og fikk begynne i Bernhard Hanssons tegneklasse for lærlinger og svenner i 1849.

                                                                                               

                                                                                         Unge Hertervig malt av Niels Bjørnsen Møller 1851

Året etter ble han oppdaget av skipsreder og kjøpmann Hans G.B. Sundt, som samlet inn midler slik at Hertervig skulle få en skikkelig utdannelse som kunstmaler. Hans kvekerfamilie var lite glad for at han valgte kunstnerbanen, men de stoppet ham ikke. På Den Kongelige Tegneskolen i Kristiania, 1850-1851, fikk han lærere som Johannes Flintoe og Joachim Frich. Johan F. Ecersberg skal også ha veiledet ham, og det var han som anbefalte ham å reise til Hans F. Gude i Dusseldorf. Der var hen Gudes privatelev i årene 1852-1853.

Hertervig utviklet seg raskt som landskapsmaler. Gude skrev at han ventet seg mer av ham enn av de andre elevene han hadde. Det finnes flere landskaper fra dette året som viser at han var den mest følsomme tolkeren av Rhin-landskapene rundt Dusseldorf på den tiden, og han fikk solgt to malerier til norske kunstforeninger. Det så med andre ord lovende ut sommeren 1853, da han var hjemme fo0r å gjøre studier som for eksempel Fra strilalandet, som finnes både som akvarell og i noe mer dramatisert utgave i olje (i Rogaland Kunstmuseum). Han bodde dels hos sin familie i Stavanger, dels i Skånevik i Sunnhordland den sommeren. Han ble også med som rorskarda den engelske kvekerlederen Backhouse besøkte mange kvekersamfunn i Ryfylke i agust-september.   

Tilbake i Dusseldorf fikk han ny lærer, Erik Bodom (Gude ble hjemme i Norge denne høsten) og både lærer og hans venner der nede mente at Hertervig forandret seg i løpet av høsten. Etter en ulykkelig kjærlighetshistorie han opplevde, ble humøret hans svært skiftende, og hans malerkolleger utnyttet situasjonen til å drive gjøn med ham. Han ble mistenksom overfor sine kunstnervenner og fikk tegn på forstyrret atferd, blant annet med hallusinasjoner. Han utviklet etter hvert paranoide trekk, og ba om å få reise hjem våren 1854.

Hertervig ble forsøkt hjulpet ut av den melankolske tilstanden, blant annet ved at han fikk bli med et av Sundes skip på en sjøreise til England og Malaga, i håp om at en slik reise ville bringe ham vekk fra de plagsomme tankene. Hjemme igjen arbeidet han som malersvenn for sitt gamle firma, brødrene Aanensen. Hans forvirrede snakk og hans mistenksomhet, særlig overfor sine velgjørere (Hans G.B. Sundt, Jens Z. Kielland m.f.), fortsatte. Da situasjonen ikke bedret seg, gikk han med på å bli innlagt på det nyopprettede Gaustad asyl utenfor Kristiania, hvor han ankom i oktober 1856.

Gaustad asyl skulle ta imot helbredelige tilfeller. Ved ankomsten forklarte han (ifølge sykejournalen) om sin melankoli "at den var fremkomet ved stirrende iagtagelse af landskaperne i solskinn". Han oppga dette, og "mangel på gode farger" som grunnen til at han stadig holdt på med ufullendte verk. Fordi tilstanden ikke endret seg, ble diagnosen forandret fra "melancholia" til "dementia" (schizofreni) året etter, blant annet fordi det ble observert at han onanerte. Den gangen mente man at det hadde skadelig innflytelse på hjernen. De hadde ikke noe behandlingsopplegg for ham, og han ble utskrevet og sendt hjem våren 1858. Fattigkassen måtte bidra til hans livsopphold i lange perioder i årene som fulgte.

Det er flere psykiatere som har diskutert diagnosen etter Hertervigs død, og det finnes de som mener at han neppe kan ha lidd av en form for schizofreni. Hans velgjører, Sundt, mente etter hjemkomsten til Stavanger at han i beste fall kunne bli malersvenn igjen, i og med at hans "ånd" var ødelagt. Isolasjonen kan ha vært medvirkende til utviklingen av hans kunst i en selvstendig retning.

Hertervig var ikke uhelbredelig sinnssyk, han var uhelbredelig maler. Hertervig hadde en stor produksjon, og viser suveren beherskelse av lyset og arbeidet med koloristiske og stofflige virkninger i oljemediet i den første selvstendige skaperperioden. Vi kjenner en rekke akvareller fra samme tidsrom. Hertervig har flere likhetstrekk med den svenske maleren, Marcus Larsson.

                                                                                                 

                                                                                                 

.

Sommerlandskap i tordenvær 1856

1858 – 68

Året 1858 er et viktig år i Hertervigs produksjon. Det er bare bevart tegninger og akvareller fra dette året. Grunnen var kanskje at H.G.B. Sundt hadde beholdt malersakene hans, og at han selv bare hadde skissebøker og papir for hånden å male på. Både skissebok 1 og 2 er svært personlige, kunstneriske dokumenter. Den lille skissebok 1 (de fleste er i Nasjonalgalleriets og Rogaland Kunstmuseums eie) inneholder en rekke byscener fra Stavanger og en hel serie skylandskaper fra Jæren, malt rett etter hjemkomsten fra Gaustad, våren 1858.

Ved tilbakekomsten til Stavanger i 1865 satte Aanensen ham til å male bilder når det ikke var annet for ham å gjøre på verkstedet. Han skal blant annet ha dekorert en rekke møbler, hvor et skap fra 1866 er bevart (Rogaland Kunstmuseum).

1868 – 1902

Etter 1868 er det sparsomt med opplysninger om Hertervig. Fra 1870 var det fattigkassen som bidro til hans kost og losji. Han bodde hos familien eller bekjente ute på Stranden i Stavanger frem til sin død. Han tok tilfeldige jobber for folk i området, og ble innimellom brukt av Aanensen og andre malermestre til finere arbeid på verkstedene.

I 1893 skrev Alexander I. Kielland en artikkel om ham i Dagbladet, "En efterglemt", etter å ha samlet inn materiale om ham blant annet fra malerkolleger i Dusseldorf. Kielland ville slå et slag for den ulykkelige og "gale" malers arbeid fra tiden før sinnsformørkelsen satte inn. De sene arbeidene hans hadde han ingen forståelse for. Kielland interesse forandret neppe hverdagen for Hertervig i særlig grad.

Kielland skrev at det var mange som ville hjelpe Hertervig, men han var fast bestemt på å stå på egne ben og ville ikke ta imot gaver. Resultatet er blitt en produksjon helt utenom det vanlige i norsk kunst. Den er personlig, og kunstnerisk annerledes og interessant. Hertervig var blant de første som åpnet opp for de indre bilder – drømmer, visjoner og fantasier. Således kan enkelte motiver ha fellestrekk med symbolismens temakrets.

Lars Hertervig døde angivelig av magekreft, på en forpleiningsanstalt for fattige 6. januar i 1902. Svært mye av hans produksjon er gått tapt, men det finnes tilstrekkelig til å sikre hans plass som en av våre aller største og mest originale romantikere. Han ble gjenoppdaget på jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Lenge var han en slags kunstnernes kunstner, men det har også i de senere årene vært en stadig økende interesse for hans liv og kunst.

Jeg anbefaler dere å lese boken Blått sug – av Helge Torvund.

                                                        

 

 

Claude Monet

1840 - 1926

Claude Monet, fransk maler, den fremste representant for den rendyrkede impresjonisme. I et regn av raske, spontane penselstrøk registrerte han sin opplevelse av naturens lys- og fargevirkninger.

Monet er representert i Nasjonalgalleriet.

En kunstners sinn

I de årene Monet bodde i Giverny, var det sjelden variasjon i hans daglige rutiner. Han våknet tidlig . Når han åpnet vinduet, studerte han himmelen. Hvis grålysningen lovet godt for været den dagen, tok han seg et kaldt bad etterfulgt av en kraftig frokost. Så gikk han ut for å male, av og til med familiemedlemmer som medhjelpere, og kom tilbake før kl. 11,00 for å spise lunsj. Lunsjen måtte serveres presis kl. 11,30, og ble fulgt av kaffe og hjemmelaget plommebrennevin. Etter en liten hvil gjenopptoks arbeidet utendørs, mens han observerte forandringene på himmelen slik den speilet seg i elven like ved, eller – som i de senere årene – i dammen i hagen. Alternativt malte han i atelieret. Middagsklokken ringte kl. 19,00, og på samme måte som Monet sto tidlig opp, la han seg tidlig, kl. 21,30.                                    

                                                                                                                                                                                                    

                         

 

.

Oversiktsbilde hagen i Giverny

                                                      

                                                         

 Ethvert avvik fra denne daglige rutinen var lite populært, og han ble svært ergerlig hvis han hadde hatt en dårlig dag eller himmelen ikke var slik han likte. Dette strenge tidsskjemaet var imidlertid ikke til hinder for den generøse gjestfriheten han i årenes løp viste sine mange venner og slektninger. For dem ble Giverny selve hjertet i en utstrakt storfamilie.

I de siste årene før Monet og hans familie kom til Giverny, hadde personlig ødselhet og mangel på oppdrag drevet både dem selv og deres rike venner, familien Hoschede, til fattigdom. Deres velgjører, den tidligere svært velstående industriherren, Ernst Hoschede, gikk konkurs og forlot sin familie og sin kone Alice, som var gravid med deres sjette barn.

                                                                                      

                                                                                      Monet maler i hagen i Argenteuil hvor han bodde i 1871 - 1878.

                                                                                                                  Malt av Renoir.

 

Da familien Monet i 1878 flyttet ut av Paris til Vetheuil, noen få kilometer nedover Seinen, flyttet derfor Alice og barna med dem. Like før, i mars samme år, fødte Camille Monet en sønn, Michel. Etter fødselen fikk Camille en langvarig og smertefull livmorbetennelse og døde i september 1879.

Familien Monet og Hoschede fortsatte å leve sammen som en husstand til tross for flere adresseforandringer. Mellom 1881 og 1883 flyttet de det lille stykket fra Vetheuil til Poissy, så tok de en avstikker til Pouriville ved kysten nær Dieppe i noen få sommermåneder, og så tilbake til Poissy.

I 1883 var Monet halvveis i livet, lerretet hans var preget av emosjonelle og profesjonelle kontraster av lys og mørke.

Familielivet i Poissy var øyensynlig ikke særlig velorganisert. Til tross for at Monet selv hadde skulket skolen og vært lat, ønsket han å finne gode skoler til alle barna. I april samme år trasket han fra landsbyen Vernon langs breddene av Epte like ved der hvor den renner sammen med Seinen, mellom Paris og Rouen. I landsbyen Giverny ble han trollbundet av den vårlige frodigheten av ville blomster og frukttrær i blomst. Impulsivt forhørte han seg om mulighetene for å få leie en eiendom og ble introdusert for Louis Singeot som eide både et rustikt våningshus med rosa stukkvegger og en låve som lå vegg i vegg.

Monet undertegnet leiekontrakten der og da, uten tanke på sine økonomiske bekymringer. For å flytte sin fattige husstand måtte han låne penger. 29. april skrev han derfor til kunsthandler Paul Durand-Ruel, som var både positiv og generøs. Mot sikkerhet i fremtidige arbeider lånte han Monet til sammen 4.500 franc for å dekke flyttekostnadene til Giverny og leieutgiftene i den første tiden.                          

Både Alice Hoschede og Monet hadde sterke meninger om hagen i Giverny slik de fant den da de ankom. En av de tingene de var uenig om, var gran- og sypress-alleen som utgjorde et vesentlig trekk.

Monet fjernet øyeblikkelig den typiske franske, formklippede buksbomhekken som var så karakteristisk for den normanniske kjøkkenhagen. Alleen likte han heller ikke og planla å fjerne denne også. Men alle hans overtalelseskunst og indignasjon klarte ikke å overbevise Alice, som nok syntes at denne sentrale aksen gav stedet et preg av verdighet og orden. Alice personlige smak ble også tilfredsstilt av blomsterbedene langs husveggen. Monets første atelier var på låven, som hadde stampet jordgulv. Her fikk han satt inn en dør inn til huset og et stort vindu.

Det var ikke lett for Monets store og uortodokse husstand å finne seg til rette på det nye stedet. Han og Alice hadde etter hvert begynt å leve som mann og kone, et forhold som gikk på tvers av bondekul-turens skikker i Normandie. Innbyggerne i landsbyen Giverny betraktet selv Frankrike som det fremmede landet på den andre siden av grensen. Og i et slikt bondesamfunn ble det å være kunstner ikke ansett som noe skikkelig arbeid.

Det var imidlertid i disse første årene i Giverny at Monet var oftere på reise enn en i noen annen periode av livet. I månedsvis arbeidet han på nye steder han var blitt kjent med gjennom familie og venner. Da skrev han og Alice til hverandre nesten hver dag. Under reisene sin i 1880-årene gav han henne for eksempel råd om hvordan hun skulle takle ting i husholdningen og tøyle tenåringsguttene. Han ville også vite hvorfor hun kunne tenke seg å forlate ham. En krise i forholdet deres førte til en spesielt stormende brevveksling, der bare brevene fra Monet er bevart. Da Monet til slutt kom hjem, løste det problemene i forholdet deres. Det blomstret opp, ble dypere og utviklet seg til en lykkelig stabilitet som dannet selve kjernen i livet i Giverny.

I 1886, tre år etter at familien kom til Giverny, fikk Monet ikke bare en kraftig økning i salget av arbeidene sine, men reisene hans avspeilet også at formuen hans har tatt seg opp.

                                                   

I 1890 kjøpte Monet omsider eiendommen i Giverny for 22.000 franc fordelt over tre år. Ansporet av at han nå både eide eiendommen og hadde atskillig bedre råd, begynte han å restaurere og utvide den. Innendørs var det Alice som bestemte. Ikke desto mindre gjenspeiles begges personlighet i innredningen.

Sitat av Monet:

"Jeg jager etter en drøm, jeg vil ha det uoppnåelige. Andre kunstnere maler en bro, et hus, en båt; og det er det. De er ferdige. Jeg vil male luften som omgir broen, huset, båten; skjønnheten i luften som disse gjenstandene befinner seg i; og det er intet mindre enn umulig. Hvis jeg bare kunne slå meg til ro med det som er mulig!"

Sluttord.

Etter Monets død fikk en rekke kunstnere lov til å male i hagen i Giverny, en praksis som fremdeles holdes i hevd, hver mandag når Giverny for øvrig er stengt for publikum. Selv om Monet ikke syntes det var særlig smigrende at folk kopierte det han gjorde, og oppmuntret dem til å finne frem til egne tolkninger, blir hans innflytelse både som kunstner og hagebruker opprettholdt.

I sin bok Jardins: Carnets de Plans et de Dessines (1920), sier landskaps-kunstneren J.C.N. Forestier at det var Monets bruk av roser i Giverny som gjorde at rosene ble så populære som hageplanter. Da Forestier restaurerte Bagatelle-parken i Paris, var det Monet som gav inspirasjon til både rosene, irisene og hagemurene, og til den overdådige innsjøen farget av Latour-Marliacs vannliljer.

 

Over hele verden har det vært gjort mange forsøk på å skape "impresjonistiske" hager. Inngangen til Museum of American Art i Giverny, som er en hyllest til kolonien av amerikanske kunstnere i Giverny, er gjennom en pergola kledd med blåregn. I The 4H Childrens Garden i Michigan, USA, kan små besøkende løpe over Monets bro og svinger på stenger som får bronsefroskene på vannliljebladene til å spytte vann på overraskende forbipasserende. Mens den impresjonistiske stilen i England gjerne blander seg med kunsthånsverksmoten når det gjelder pergolaer.

I Krochee, Japan, ble det nye millenniet feiret med en detaljert rekonstruksjon av Monets hus og hage i Giverny. Den eneste forskjellen er plasseringen av hust mellom de rettlinjede bedene og den store alleen i den øvre hagen og kanten på vannliljedammen og piletrærne. Sjefsgartneren i Giverny, Gilbert Vahe, reiser regelmessig til Kochee for å forsøke å føre denne reproduksjonen av Monets plantepalett mot en passe impresjonistisk dis. Resultatet er helt utrolig. Som Cezanne så fint uttrykte det, "Monet har bare ett øye, men hvilket øye!".

Men selv Monet kunne ikke ha forutsett hvor populære hans arbeider skulle bli. Hvilke nyanser, hvilke fornemmelser ville dette øyet nå ha fanget inn idet Østens sol går opp og ned over mesterens nye orientalske hage?

 

.

Clouds 1893

 

En del sitater av Monet:

      "Synes du ikke at man maler bedre når men er alene med naturen? Personlig er jeg overbevist om det."

      Det er viktig å tenke kun på naturen; det er ved å observere og reflektere at du gjør oppdagelser."

      "Hva kan sies om meg … en mann som ikke interesserer seg for noe annet enn sin maling? Og sin hage, selvfølgelig, og sine blomster, de helt enkle."

      Den fortegningen jeg ser og de overdrevne fargene, er helt forferdelig … Hvis jeg var dømt til alltid å se naturen slik jeg ser den nå, ville jeg heller ha vært blind og bare husket alt det vakre jeg hadde sett."

Monet var også en stor matkunstner, han har etterlatt en god del oppskrifter av alle slag.

 

Oddemann.

 

 

 

Kitty Kielland

1843 – 1914

 

 

Kitty Kielland fikk første tegneundervisning av Fanny Zeuthen i hjembyen Stavanger, før hun, oppmuntret av Hans Gude, dro til Karlsruhe med ham som lærer. Eilif Peterssen var hennes lærer i Munchen. Om sommeren malte hun landskaper på Jæren. 1879-89 bodde hun for det meste i Paris og studerte en tid hos Pelouse. Da hun flyttet til Norge, bosatte hun seg i Oslo, men var også siden på studietur til Paris og Italia.

Kitty Kielland var et rotekte stavangermenneske. Hun var 43 år yngre enn Baade og 14 år yngre enn Hertervig, så i de dager var det ikke mange med tilknytning til Stavanger som for alvor ga seg kunsten i vold, aller minst damer. For dem var det en passende hobby, men ikke noe levebrød. Derfor vakte det både bekymring og forskrekkelse i familiekretser da Kitty meddelte at hun ville bli malerinne.

Ja selv ved kunstakademiet var dette uhørt. Studentene var menn, og slik skulle det tydeligvis fortsatt være. Men med Hans Gudes hjelp ble motstanden hjemme nedkjempet. Og slik gikk det til at hun i 1873, 29 år gammel tok fatt på sin utdannelse i Munchen sammen med tre andre unge damer. Disse fire var altså pionerer på dette området, og åpnet veien til akademiene for kvinner.

                                                                                                                            

.

Blomstereng 1877

Hvor stor hun ble som kunstner, kan diskuteres, men i den lokale kunsthistorie ble hun betydningsfull. Tilknytningen til det lokale miljø, til Jæren og Stavanger, fikk henne til å trekke kunstnere hit. Mange av bybildene som er mest kjent er indirekte en følge av hennes mange forbindelser innen kunstnerverden.

Vi må tro at det var gjennom henne de trådene ble knyttet som førte til at Eilif Peterssen ble gift med hennes slektning Magda Kielland. Og at hennes og vennenes kunst har vært til inspirasjon for andre som tumlet med planer om å bli kunstner, er sikkert nok. Det gjelder Jacob Sømme, Sigurd Moe og flere til.

Kitty Kielland kom hele sitt liv til å stå noe i skyggen av to anerkjente kunstnere, broren og venninnen Harriet Bacher. Det har nok irritert henne at hun stadig ble omtalt som dikterens søster, som om hun ikke var noe tilstrekkelig i seg selv. Men hun var pinlig klar over at Harriet Bacher var den mest begavede av de to. Personlige vansker måtte hun også kjempe med, tvilen på eget talent, et sterkt gemytt og et hjerte som ba om kontakt, men hun ble ugift livet gjennom. Hennes brev vitner om en sterk evne til begeistring, det gjelder både mennesker og aktuelle saker. Hun gikk aktivt inn for kvinnesaken og hadde klare meninger om stridsspørsmål innen kunsten bl.a. i striden om Kroghs Albertine og i diskusjonen mellom Collin og Brandes om kunst og moral, og alltid var hun å finne på den radikale fløy. Alexander syntes av og til at søsteren gikk vel langt og i flere brev kritiserer han hennes mangel på måtehold, ikke minst når det gjelder vurdering av mennesker og deres positive karaktertrekk.

Mot slutten av hundreåret finner vi en hel rekke kunstnere med tilknytning til slekten Kielland og Sømme. I første rekke Alexander og Kitty Kielland fra Sømme på Torvet maleren Jacob Sømme, og slektslinjene gikk videre til maleren Carl Sundt – Hansen og billedveversken Frida Hansen

 

 

Jacob Sømme

1862 – 1940

                                                                                                                                                          

.

To gutter 1896

  

Sømme var stavangergutt god som noen. Slektsmessig var han knyttet til byens kjente familier – han var bl.a. fetter av Alexander Kielland. Etter studier i Munchen og Paris 1882 – 87, bosatte han seg på Østlandet, den lengste tiden på Jeløy, likevel var han forståelig nok sterkt knyttet til Stavanger. Hans malerier er ofte preget av sommerlig idyll og milde stemninger.

Sømme har malt en rekke veltrufne barneportretter, illustrert bøker, og kanskje typisk for hans lynne, laget den humørfylte alkemuggen som Egersund Fayancefabrik har fremstilt like til det siste. Sikkert en vederstyggelighet for brukskunstnere, men velsignet langt fra steril formgivning.

                                                                                                     

                                                                                                                               Alkemugger 1901

 

Jacob Sømme var 19 år yngre enn Kitty Kielland og hørte til de t siste kull av Munchenfarere. Som de andre tok han senere veien til Paris og kom der til dekket bord. Han fant seg snart til rette i kunstner-kolonien og fikk nyte fordelene av de kontakter som Alexander og Kitty Kielland hadde knyttet. Men han synes også å hatt personlige evner til å finne venner og omgangsfeller. I København kom han sammen med Amalie og Erik Skram. Ja Amalie ble til og med karakterisert som hans "soldesøster", - og det måtte ha vært en sjelden gunst. Inntrykket av Amalie Skram er ellers at hun var en streng og noe vanskelig dame.                                          

                                                                       

Sømme må ha vært en elskelig og harmonisk sjel om vi skal dømme ut fra hans malerier. De ånder av fred og harmoni. Det spiller av lys og sol i hans bybilleder – eller de preges av et troskyldig alvor. Sømme ble aldri bosatt i Stavanger. Han hadde hus på Blinderen i Oslo og da han ble gift for annen gang, bodde han på Jeløy det meste av tiden.

Oddemann    

 

kilde: byen i billedkunsten

 

 

                                                                               

Knud Baade

1808 – 1879

                  

.

Borgund stavkirke 1833

 

 

Baade stammer fra Skjold, og takket være slektninger i Stavanger kom han til å få realisert sine evner som kunstner. En rik velgjører skaffet ham stipend til København der han studerte under Eckersberg. Senere tok J. C. Dahl ham med til Dresten. Da hen senere flyttet til Munchen, ble man for alvor oppmerksom på hans kunst, og siden solgte han lett og fort alt han fikk laget. Baade ble snart kjent som "måneskinnsmaler" og han har malt et stort antall uværsbilder med måneskinn, gjerne med et vrak som staffasje. Men det vil være galt å påstå at Baade ikke har brukt andre motiver.

Knud Baade hadde slekt i Stavanger, og var ofte på besøk, siste gang i 1870, og bildene fra 1822 forteller at han tidlig fant sine motiver her. Mest kjent ble han riktignok som måneskinnsmaler, et motiv han varierte i det uendelige. Mørke, tunge billeder med en dyster stemning etter tidens smak.

Knud forsøkte å slå seg gjennom som maler i Norge, men fant snart ut at det lot seg ikke gjøre. Det meste av sitt liv bodde han i Munchen og vant seg et navn som kunstner. Men som det ofte hender, smaken forandret seg og Baades kunst ble mindre påaktet. Knud Baade endte sine dager som halvglemt ungkar der ute i det fremmede, forteller noen kilder. Andre vet at Baade levde selskapelig og hadde sine venner blant "de dyktigste vitenskapsmenn."  Sikkert er det at Henrik Ibsen var til stede ved hans begravelse – og det tyder på at så helt glemt kan Baade ikke ha vært.

Det var kunsten til Baade som tente drømmen i Lars Hertervig, blir det fortalt.

 

oddemann

 

 

 

Eilif Peterssen

1852 – 1928

kilde: Byen i billedkunst

Kunstneren ble født i Kristiania og døde på Lysaker, men var sterkt knyttet til Stavanger ved giftemål. Hans frue var Magda, datter av kapteinløytnanten på Ledaal.

Pettersen var første elev av Eckersberg. Våren 1871 studerte han i København, siden i Karlsruhe under Gude og Reifstahl. Også Paris ble besøkt, og et par år bodde hen i Italia.

Gjennom Kitty Kielland ble han kjent med Jæren  og Magda.

Under sine besøk i Stavanger og på Jæren har han malt en hel rekke billeder.

                                                                                                                             

.

Utsikt mot Stavanger 1913

                    

Som svigersønn på Ledaal kom Eilif Peterssen naturlig nok til å finne noen av sine motiver i Stavanger. Han har funnet dem på Ledaal, Sølyst, og Kongsgård, men han var også på Buøy og malte utsikten mot Steinsøy. Utsiktsbilder fra Kranen og Bergene har han også laget. Men de fleste maleriene fra disse trakter er nok de folkelig-realistiske figurmaleriene der han skildrer laksefiskere, saueklippere og kvinner som vasker klær i jærsk natur. Han har også malt flere portretter under sine opphold i Stavanger.

Han likte seg sikkert godt her, selv om det kan være en god del høflighet med i spillet når han en gang sa: "Det er nesten en skam av meg som er østlending at jeg er blitt så glad i denne byen".

Eilif Peterssen var ikke bare en dyktig kunstner. Han var også et elskverdig menneske, og blant dem som fikk nyte hans vennskap og støttet seg til hans råd og oppmuntring, var ikke minst Kitty Kielland.

oddemann

 

                Georg Backer Berg                                                

   

                                                                                                                      

Georg Backer Berg var født i Stavanger, og fikk sin første opplæring på Bjarne Hansens og Karl Holters malerskole i Stavanger. Siden ble Lhote i Paris hans læremester. Backer Berg har grodd fast i sin by og i sitt miljø. I mange år har han malt landskaper og portretter, ikke minst har motivene fra Stavanger og Kalvøy utenfor byen – der han hadde sitt landsted – gitt ham rikt utvalg av motiver, mer eller mindre fritt bearbeidet.

                                                                                                                        

Havneparti

Smygehålå Stavanger

Rundt 1920 var tidene vanskelige med arbeidsløshet og små utsikter for en kunstner. Kanskje var det aller mørkest i Stavanger som i så stor grad var knyttet til hermetikkindustrien, der eksporten så å si stoppet opp. Men også andre årsaker kunne ligge bak når så mange av de unge talenter valgte å reise fra byen. Byen var fremdeles utkant. Men de som ble igjen, kom til å spille en viktig rolle i Stavangers kunstliv.

Det gjelder i første rekke Backer Berg og Thoralf Gjesdal. De greide det kunststykke å slå seg gjennom kriseårene til bedre økonomiske kår fikk interessen for malerkunst til å våkne på ny.

Backer Berg var sterkt påvirket av maleren Lhote i Paris mente folket. Men påstanden forsvant etter hvert som Backer Berg fant frem til sin personlige uttrykksmåte. Han var en allsidig maler. Han har laget landskaper, stilleben, portretter og billeder med motiver fra Stavanger.

Gjennom mange år var han en klar og kjølig kunstanmelder i Stavanger Aftenblad. Hans dommer kunne egge til strid, og det hendte at de førte til livlig debatt i pressen. Men svarene kom, rolig og saklig uten at det ble firt en tomme. Kvalitet krevde han, uten personens anseelse.

oddemann

 

Thoralf Gjesdal

1903 – 1963

Thoralf Gjesdal ble sammen med Backer Berg i mange år oppfattet som "stavangerkunsten". Sikkert er at de ble sentrale skikkelser i det lokale kunstliv. Nitten år gammel begynte Gjesdal hos Bjarne Hansen der han fikk sin grunnopplæring.

 Elev ved Kunstakademiet under professor Revold 1927 – 28 og 1937 – 38, studietur til Paris i 1930, senere besøkte han Sicilia. Gjesdal var landskaps- og portrettmaler. Mange malerier har motiv fra Stavanger.

Thoralf Gjesdal var tre år yngre enn Backer Berg, født i 1903. Disse to knyttet nær kontakt og delte atelier, først på den daværende Sandvigens skole, senere fikk de seg et loft ute i Bjergsted. Med årene kom egne atelierer i egne hus.

Etter årene ved Kunstakademiet dro Gjesdal til Paris som nygift. I over tre måneder studere han ved Academie Julien og hele reisen kostet de to 900 kroner. Så langt kunne altså penger strekkes i de dager når nøysomhet og lærelyst hjalp til.

                                                                                                                            

Gjesdal fant tine hjemlige motiver i Stavanger, i Ryfylke og på Jæren. I tillegg laget han ganske mange figurkomposisjoner og var en dyktig portrettmaler. Ikke minst hadde han et skarpt syn for barneansikter, men også de store representasjonsportrettene gir gode karakteristikker av modellene.

oddemann

kilde: Byen i billedkunsten

 

Impresjonisme  livets og fargenes rike!

 

                                                                          

Kilde: Atlas forlaget.

 

Det er på midten av 1800-tallet at et knippe unge malere reiser seg mot en veletablert akademisme. De setter seg fore å gjengi virkeligheten, ikke slik den er, men slik de føler den. Målet deres: å fremstille inntrykkene sine på lerretet, snarere enn det bare øyet kunne se.

Impresjonismen var født! Denne bevegelsen blir brakt til døpefonten i 1874 (nøyaktig fra 15. april til 15. mai) under utstillingen i Paris hos karikaturfotografen Nadar. Dette fordi impresjonistene var blitt nektet å delta på den offisielle utstillingen.

Denne utstillingen fikk hele pressen mot seg. En viss Leroy, journalist i Charivari, gjør narr av dem i det han tar fatt i tittelen på et av Monet Impression , soleil levant og skriver med spottende penn: "hva forestiller dette bildet? Inntrykk (impression)! Inntrykk, ja det var det jeg visste, det måtte jo være noen inntrykk her et sted." Malerne selv likte godt dette uttrykket og overtar det. De brukte det som navnet på gruppen og deres læresetning. En ny visjon var født, og den skulle komme til å sette spor i all malerkunst i det påfølgende århundre.

Takket være denne lille gruppen malere gjør kunsten i århundres siste førti år, altså fra 1860 til 1900, et stort framspring. Nå kan det bare gå framover mot lykken og livet. Impresjonistgenerasjonen ble faktisk født i første halvdel av århundre. Pissarro, den eldste av dem, kom til verden i 1830, mens de yngste, som Renoir, Bazille og Guillaumin ble født i 1841.

                                                                                                                                   

.

Bazille "Summer scene"

                                                                                                                 

Hver og en i dette lille samfunnet kommer til Paris rundt 1860-årene, til ulike akademier, for å studere kunstmaling. De er unge, entusiastiske og fulle av liv, og de lærer leksjonene av de eldre kun for lettere å kunne forkaste dem. De kopierer antikken og klassikerne på Louvre, tegner etter nakenmodeller, stilleben… men fremfor alt drar de, med staffeliet på ryggen, ut i Fontainebleau-skogen til Seinens bredder eller strendene i Normandie. Tilbake fra disse utfluktene har de med seg malerier med farger, uskarpheter framstilt med fargeklatter som inspirasjonen har bestemt sammensetningen av. Samtidig refererer de til sine egne oppnevnte mestere: Jonkind, Boudin, Corot, Courbet og Barbizon-skolen. Impresjonismen skal finne næring her og utvikle seg videre.

Krigen i 1870 løser for en tid på båndene som den gryende impresjonismen har knyttet mellom Manet, Monet, Renoir, Degas, Cezanne, Pissarro, Sisley og Bazille, blant flere. Enkelte, som Manet, Pissarro og Sisley flyktet til London. Bazille skulle miste livet i kampen… Men etter krigen samles de igjen, styrket av en ny erfaring. Livet får bare en enda høyere pris og fra da av skal impresjonismen være malerkunsten for lyset, livsgleden, fargen og lykken! Den bryter også med det samme alle konvensjoner. I løpet av de førti årene som skal avslutte hundreåret, fra 1860 til 1900, bringer altså en håndfull kunstnere kunsten et stort sprang framover, og de har for alltid vist oss veien som fører til gleden. For livet.

 

Impresjonismen

I 12 kapitler

Romantikken

Hos malere som Goya i Spania, William Blake i England, Delacroix og Ingres i Frankrike kan man allerede i første halvdel av 1800-tallet legge merke til et vist brudd med tradisjonen. Hverdagsliv og landskap preges av mer naturalistiske toner, motivene er mindre oppkonstruert, mytologien og moralen må litt etter litt vike plassen for et bestemt syn på dagliglivet. Malerne begynner også å bli oppfinnsomme når det gjelder teknikken, noe som forandrer framstillingen og tolkningen av virkeligheten: færre tydelige konturer, færre fine graderinger, mindre lek med lys og skygge. Impresjonismen ar allerede i anmarsj.

                                                                                                               

.

Delacroix " Liberty leder folket" 1830

Før-impresjonismen

Ideen går sin gang og denne generasjonen finner igjen landskapet som motiv. En generasjon, som Ernst Gombrich understreker det i sin kunsthistorie, "ville samtale med naturen med et nytt øye". Dersom penselstrøket blir mindre og mindre skarpt, så er motivene derimot tatt fra virkeligheten. Man maler bønder arbeidere i skjorteermene, gjeteren, kvinner som vasker klær, men framfor alt naturen i alle dens enkelhet. En leksjon som blir husket i impresjonismen, som blir født i dens fotspor.

                                                                                               

Impresjonismen

Ferden tar et titalls år. Fra og med 1860, etter å ha vært i kontakt med malere som Corot, Boudin og Jangkind, begynner de som skal danne den første gruppen impresjonister sin revolusjon. Manet, Monet, Renoir og de andre gjør opprør mot de etablerte reglene, slipper fri sin personlighet i møte med naturen og livet. Denne frigjøringen gir seg uttrykk i fargene. Allerede må grått og brunt vike i framstillingen av lys og skygge, til fordel for rene farger. Impresjonistene arbeider med optiske fargeblandinger, og blåser i konturene, modellen og nøyaktige detaljer.

Naturligvis blir de lagt merke til, man hyler ut om skandale, masser av tilskuere strømmer til for å se verkene til disse ungdommene som våger å kalle seg malere!

                                                                                                                    

.

Renoir "Med båt på Seinen"

Ny-impresjonisme

En gruppe malere, med Signac i spissen, vil hedre sine impresjonistiske forgjengere og danner denne bevegelsen. Den tar opp igjen de vitenskapelige teoriene om delingen av farger og snakker om nødvendigheten av å kople kunst og vitenskap. Pissarro forklarer det veldig greit: "Den er skillet mellom de romantiske og de vitenskapelige impresjonistene."

                                                                                                                           

.

Paul Signac "Boulevard de Clichy" 1886

Pointillismen

Pointillismen eller divisjonismen er en direkte utløper av ny-impresjonismen. Den bygger blant annet på professor Chevreuls studier av fargepersepsjonen i forhold til omgivelsene (rødt ved siden av blått blir ikke oppfattet på samme måte som hvis det blir plassert ved siden av gult). Resultatet er en teknikk med små rene fargepunkter som plasseres ved siden av hverandre og hvor forholdet gjør det mulig å "lese" bildet på avstand.                                    

                                                                                                                              

.

Seurat Detalj fra "La Parade" 1889

Nabisme

Rene toner stilt inntil hverandre og lagt i system fascinerer Paul Serusier, en ung kunstne på 25 år. På en liten tretavle maler han, etter råd fra Gauguin, noen trær, en elv, et svaberg i underlige farger. Han viser dette bildet til vennene sine som døper ham til Talisman og utgjør gruppen rundt ham kalt "nabi" (et hebraisk ord som betyr profet). Under deres impuls, skriver Maurice Denis, gruppens teoretiker, "ble impresjonismen en dekorativ, kirkelig formel for foreningen… til dette legges til folkekunst og japanske trykk…" Sant nok, så bruker nabistene for det første motiver fra bondekulturen, religionen og symbolikken, og for det andre en forenklet komposisjon.

                                                                                                         

.

Paul Serusier "The talisman" 1888

                                                               

Pont-Aven skolen

Pont-Aven er en landsby i den Franske landsdelen Finistere (Bretagne) hvor noen malere slår seg til f.o.m. 1873 i jakten på vakre landskap… men også fordi de blir tiltrukket av mor Gloanece herberget. Først kommer Gauguin, etterfulgt av hans gode venn Schuffenecker, og snart av Emile Bernard, Charles Filiger og noen nabister, deriblant Maurice Denis. Denne skolen som er en etterfølger av impresjonismen og svært nær nabismen, karakteriserer seg framfor alt ved valget av motiv, (ofte landskap fra stedet, Le Pouldu, le Bois d`Amour, osv) samt teknikken: manglende perspektiv, overbruk av farger og utelatte detaljer. Ett mål: å beholde bare grunn-ideen som var forut for inntrykket.

                                                                                                                       

.

Emile Bernard "Kvinne og høystakk" 1888

Fauvisme

Ved inngangen til det 20. århundre er impresjonismen, i enkelte unge maleres øyne, synonymt med etablert, middelklasse-malerkunst. De skal få fargene til å eksplodere, tillate seg de villeste krumspring, som for eksempel å male rosa trær, gul himmel, fiolette elver. På denne måten dytter de den impresjonistiske teorien videre. Fordi paradoksalt nok, dersom fauvismen er en reaksjon mot impresjonismen så har den utviklet seg og fått næring herfra, og 30 år senere tar publikum i mot den på samme måten. "Det er buret med villdyr ("fauves") !" hyler en kritikker av den offisielle utstillingen i 1905. Uttrykket faller i smak hos malerne, som gjør det til navnet på sin bevegelse.

                                                                                                                           

.

Roualt "The way to Calvary" 1891

Ekspresjonismen

Selv om utrykket ekspresjonismen har eksistert lenge, så er det særlig brukt i begynnelsen, av det 20. århundre for å navngi en skole født i Tyskland rundt bladet Der Sturm. Dette ordet ble tatt opp som en reaksjon på ordet impresjonisme. Ekspresjonismen er faktisk et skritt tilbake til det romantikken var opptatt av, men en ofte svartmalt romantikk, i det krigen i 1914 kommer til syne i horisonten. Begrepet ekspresjonisme skinner igjennom i de siste opprørende bildene til Van Gogh. Fargen, formen, voldsomheten regjerer i disse verkene som er like forstyrrende som impresjonismen var forførende, like knirkende som impresjonismen er myk.

                                                                                                             

.

Van Gogh "Kornåker med kråker" 1890

              

Den provensalske skolen

Ved å reise til middelhavskysten for å finne en evigblå himmel og muligheten til å male hele året, skal impresjonistene komme til å oppdage en skole som består av direkte kunstnere. De er opptatt av bilder som ligner impresjonistenes, og hvor verkene tar det ytterste ut av den ville naturen i denne enestående landsdelen. Denne overraskende skolen blir ledet an av Cezanne, født i Aix-en-Provence, og den gir en samlende oversikt over samtlige retninger på denne tiden, skapt på de samme landskapene.

                                                                                                                    

.

Emile Loubon "Utsikt mot Marseille"

        

                                                                                                           

Impresjonismen i verden

Parallelt med de teoriene som i frankrike ble utviklet av Monet, Manet og deres venner, er impresjonismen et tegn i tiden. I USA, Storbritannia og i mange andre land kommer malerne fra veldig forskjellige horisonter til å slå sitt talent sammen, i denne revolusjonære bevegelsens tjeneste. Og dette ofte uten å ha snakket sammen på forhånd.

Postimpresjonismen

Impresjonismen, en av de viktigste bevegelsene innen malerkunstens historie, har ikke forsvunnet sammen med dem som skapte den. I det 20. århundret har talentfulle menn og kvinner for evig og alltid ført teoriene som deres berømte forgjengere hadde utviklet. Og mer enn aldri, takket være dem, fortsetter impresjonismen å være livsgledens og lykkens bevegelse.

                                                                                                      

.

Pisarro "Moulin a Knokke" 1894

Oddemann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

E-post til Møllegaten Atelier:

svein.reinertsen@lyse.net